Velkommen til en presentasjon av noe av det arbeid som er gjort i Den norske
kirke vedrørende høreforholdene i norske menigheter, i kirker og kirkebygg.
Fremstillingen er gitt gjennom tre korte foredrag som ble holdt høsten 1998 i Berlin, ved
en konferanse i regi av en internasjonal organisasjon for kirkelig arbeid for og blant
hørselshemmede.
KIRKEN OG DE HØRSELSHEMMEDE I NORGE
Kort historikk
Kirkens engasjement for de hørselshemmede i Norge er av forholdsvis ny dato og
må i hovedsak tilskrives det initiativ en sterkt hørselshemmet sokneprest i vår kirke,
Per Bogerud, fant det nødvendig å ta for ca. 40 år siden for å vekke kirkens ledelse
til syn for og ansvar for landets desidert største handicapgruppe, i dag beregnet til
350- á 400 000.
Mens den kirkelige tunghørtomsorgen i vårt land altså er av forholdsvis ny
dato, har derimot et organisert kirkelig døvearbeidet vært i funksjon helt siden 1893,
og omfatter i dag 7 døveprester, 1 døvekateket og 1 døvediakon, - med ansvar for
landets 3 500 døve, fordelt på 4-5 regioner med egne døvekirker og menighetsråd i
Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. De døves menigheter er
tegn-språkmenigheter, dvs. at de ønsker å være kirke for døve og sterkt
hørselshem-mede som har tegnspråket som den naturligste kommunikasjonsform.
I forhold til denne vel organiserte kirkelige tjeneste for de døve gjennom 100
år må vi bare innrømme at den kirkelige innsats for de hørselshemmede ligger langt
etter, selv om vi altså, takket være pioneren Per Bogerud har opplevet en del vik-tige
og nødvendige fremskritt for tunghørtomsorgen også i vår kirke og gjennom de siste
30-40 år.
Som tunghørt og helt avhengig av høreapparat gjennom 30 år, og vel kjent med
hørselsproblemene både personlig og i menighetssammenheng, er jeg meget takknemlig for
at sokneprest Bogerud i sin tid fikk trukket meg inn i dette kirkelige arbeidsfelt som
både i nasjonal og internasjonal sammenheng har vist seg stadig mer utfordrende og
nødvendig, ikke minst fordi de hørselshemmede representerer en stadig voksende skare i
det moderne samfunn - også i Norge.
På bakgrunn av sokneprest Bogeruds pionerinnsats nedsatte vår kirkes
Bispemøte i 1964 et arbeidsutvalg som fikk i oppdrag å legge frem en samlet plan for
kirkens arbeid blant de hørselshemmede. Med i utvalget var bl.a. presidenten i vår
huma-nitære hovedorganisasjon for tunghørte, Reidar Klingberg, samt audioakustiker
Gordon Flottorp, vår fremste og internasjonale anerkjente ekspert på
tunghørt-problemet. Utvalget, som ble reorganisert og utvidet i 1968, engasjerte seg
sterkt i arbeidet med å fremskaffe og formidle den nødvendige informasjon om de
hørselshemmedes situasjon og behov. Blant annet ble det i løpet av 70-årene arrangert
en rekke informasjonskurs over hele landet for omsorgs- og helse-personell,
sosialarbeidere, prester, diakoner og andre kirkelige medarbeidere, - ved siden av
informerende foredragsvirksomhet på diakonale og teologiske utdanningsinstitusjoner, -
alt med det formål å vekke til forståelse og innsats på et for-sømt område på norsk
kirkemark.
Utvalget avga sin innstilling for Bispemøtet høsten 1971 i form av et forslag
til en plan for kirkens arbeid blant tunghørte i Norge. I planen understrekes at ansvaret
for de tunghørte i første rekke ligger hos lokalmenigheten. Oppgaven består her i en
aktiv informasjon og orientering bl.a. om de muligheter som tilbys når det gjelder
teknisk utstyr, slik at de tunghørte best mulig kan integreres i den vanlige menighet.
Muligheten for egne grupper og samvær for hørselshemmede frem-heves også som en viktig
oppgave. På landsbasis påpeker utvalget behovet for informasjon og orientering om de
hørselshemmedes situasjon overfor prester, diakoniarbeidere, sykepleiere og
menighetsarbeidere, og konkluderer med forslag om at det opprettes en egen stilling for
prest eller diakon til å lede dette arbeid.
I konklusjonen heter det bl.a.: «En nøktern vurdering av tjenestebehov og
tjenesteoppgaver har etter utvalgets mening gjort det helt klart at skal de tunghørte i
vår kirke få en forsvarlig betjening, må en sentral kirkelig stilling for denne
tjeneste anses som et minimumskrav i dagens situasjon. Det er utvalgets bestemte
oppfatning at en prestestilling best vil kunne ivareta de oppgaver det her er tale om.
Utvalget vil derfor konkludere sin innstilling med å foreslå at det så snart som mulig
opprettes en sentral stilling som tunghørtprest for Norge -»
På grunnlag av denne innstillingen ble forslaget om en egen lederstilling for
det kirkelige tunghørtarbeid fremmet for de offentlige myndigheter, men en egen
prestestilling for den kirkelige tunghørtomsorg er så langt ikke etablert i Norge.
Gledelig er det imidlertid å oppleve en økende forståelse både lokalt og
sentralt for å legge forholdene bedre til rette for de tunghørte på norsk kirkemark. -
Som et nødvendig ledd i det fortløpende informasjonsarbeid utga arbeidsutvalget i 1972
brosjyren «Kirken og de hørselssvekkede», som er en forkortet og bearbeidet utgave av
den erfarne tyske sjelesørger Ferdinand Thiebes' lille bok «Über die Seelennot der
Schwerhörigen». I 1983, 1988 og 1996 utga Kirkerådet (vår kirkes ledelse) brosjyrene
«Hører du hva jeg sier?» og «Kan du høre hva jeg sier?» - pedagogiske
veiledningshefter for menighetene, med korte men gode råd til praktisk hjelp i arbeidet
for de hørselshemmede. - Videre er det i de senere år anskaffet høreanlegg med
teleslynge og høyttalere i svært mange av våre kirke-bygg. I denne sammenheng må
spesielt fremheves Kirkedepartementets gode informasjonsrundskriv 1/1993 om
«Teleslyngeanlegg i kirkebygg», som utvilsomt har bidratt sterkt til bedring av
kvaliteten på de kirkelige høreanlegg.
Gledelig er det også at tunghørtproblemene etterhvert har fått en sterkere
og mer bevisst plass i de kirkelige lederorganer. Spesielt var det en glede for meg at
mitt eget bispedømme, Tunsberg, i 1993 meldte seg inn i IVSS som korporativt medlem. Jeg
hadde håpet at hele vår kirke ville gjøre det samme, men kan likevel foreløpig glede
meg over at Kirkerådets konsulent for diakonale spørsmål etter-hvert er kommet inn i en
mer aktiv rolle når det gjelder kirkens ansvar for de tunghørte i Norge. Det lover godt
for fremtiden.
TIL TOPPEN AF SIDEN
* * *
VISJONER FOR KIRKENS ARBEID BLANT HØRSELSHEMMEDE I NORGE
Email til Kristin Fæhn
Introduksjon
Vi har nå fått høre hvordan arbeidet har artet seg i ett av våre
bispedømmer og i landet som helhet. Selv vil jeg nå kort konsentrere meg om hva som er
skjedd de siste år på sentralt plan i kirken og hva vi ser som visjon og strategi for
fremtiden.
Den kirkelige hverdag og virkelighet
Først noen få ord om min stilling og posisjon. Jeg heter Kristin Fæhn og
arbeider i Den norske kirkes sentrale administrasjon, Kirkerådet, med diakoni som
fagfelt. Dette betyr langt flere områder enn hørselshemming; det er kun en del av mitt
ansvarsområde. Det årlige Kirkemøte legger føringer for kirkens arbeid. Men vi ansatte
har óg en viss grad av selvstendighet i prioriteringene og kan være med og påvirke det
som skjer. Kirkerådet kan ikke instruere bispedømmene i noen sak, kun forsøke å
motivere til engasjement i viktige saker. Unntatt er reglementer og lover gitt av
Kirkemøtet. Dette som bakgrunn for vilke muligheter og umuligheter vi har i vår kirke.
Det hører også med å si at Den norske kirke - på tross av oljerikdommene - er dårlig
økonomisk stilt sammenlignet med våre nordiske naboland.
Opp på et nasjonalt nivå
Vi må nå igjen tilbake til Tunsberg bispedømme. Også mitt engasjement
starter der, ved at en av de ansatte, Stein Unneberg, tok kontakt med meg for å bringe
arbeidet deres opp på et nasjonalt plan. Konkret handlet det den gang (i 1992) om
kvalitetssikring av teleslyngeanlegg.
En sentral prosjektgruppe ble opprettet, som handlet ubyråkratisk og raskt
(1992-1993). Hovedsiktepunktet med gruppens arbeid var å få etablert krav til
teleslyngeanlegg, i samsvar med de nordiske kvalitetskrav fra NHH (Nordiska Nämnden för
Handikappfrågor).
Resultatene var blant andre:
* Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet har en egen konsulent for
kirkebygg. Han utarbeidet et orienteringsskriv om teleslyngeanlegg og krav til disse.
Dette er sendt til alle landets menighetsråd, sokneprester og kommunale rådmenn,
(I/1993) - også omtalt av Jo Bolstad.
* Rådet for tekniske tiltak v/Hognestad gjorde de nordiske
kravspesifikasjonene tilgjengelige (Temahefte 1993).
Vi arbeidet for å informere produsenter, importører og installatører. Og vi
ønsket et godt system for kontrollmåling og oppfølging, med utgangspunkt i våre
offentlige hjelpemiddelsentraler.
Sentral koordinering av arbeidet for hørselshemmede
Høsten 1996 ble det opprettet en nasjonal gruppe for funksjonshemmede. Noe
lignende hadde eksistert tidligere, men der hadde hørselshemmede ikke deltatt.
Et viktig anliggende var å fortsatt følge opp de utfordringer som var gitt
ved de nordiske og internasjonale konferanser for hørselshemmede, men samtidig se dette
engasjementet i et større perspektiv, sammen med mennesker med andre typer
funksjonshemninger. Gruppen fokuserer både på den praktiske tilretteleggingen og de
holdningsmessige sider.
Gruppen består av representanter for hørselshemmede, døve, blinde og
svaksynte, og handikappede.
Den har stått bak utarbeidelse av heftet "Gjør døren høy, gjør porten
vid" (se plansje), en veiledning i tilrettelegging i lokalmenigheten. Dette heftet
regnes som et basisdokument vedrørende tilrettelegging for alle funksjonshemmede og er
sendt ut til alle landets menighetsråd og fellesråd.
Innenfor dette vide perspektiv har vi også noen ønsker og en konkret strategi
når det gjelder hørselshemmede spesielt. Denne har blitt tegnet opp bl.a. som et
resultat av den norske delegasjonens møte i IVSS i Løgumkloster 1996.
Kirkerådet:
* utarbeider, oppdaterer og distribuerer egnet materiell (Revidert heftet
"Kan du høre hva jeg sier?" 1996)
* kontakter de kirkelige utdanningsinstitusjonene
* arbeider for opprettelse av egen stilling sentralt i kirken
* arrangerer konferanser
Bispedømmerådene:
* må være kjent med retningslinjene for og kravene til teleslyngeanlegg og
hvem som foretar målinger
* må gjøre menighetsråd og fellesråd jevnlig oppmerksom på disse
retningslinjer
* vurderer opprettelse av eget utvalg på bispedømmeplan til å følge saken
* utpeker kontaktpersoner for egnede distrikter (ett eller flere prostier)
* samarbeider med Hørselshemmedes Landsforbund, fylkesvise foreldreforeninger
for hørselshemmede, døveforbundet (tekstede gudstjenester), eldrerådene.
Konferanse kontaktpersoner høsten 1997
I september 1997 ble det så avholdt en konferanse for kontaktpersoner fra 9 av
landets 11 bispedømmer. Målet med seminaret var å gi utvalgte personer i alle
bispedømmene inspirasjon og kunnskap til å være veiledere for hørselshemmedes sak i
bispedømmet og i menighetene.
Også ved avslutningen av dette seminaret ble det pekt på en rekke konkrete
utfordringer og forslag til tiltak for både nasjonalt og regionalt plan i kirken.
Veien videre
Våre visjoner: At alle som ønsker det skal kunne høre evangeliet om Jesus
Kristus. At hver som ønsker det skal kunne delta i kirkelig aktivitet og oppgaver
avhengig av nedsatt funksjonsevne/svekket hørsel.
Det gjøres i vår tid så store og velsignede fremskritt på den tekniske
siden at dette burde være mulig. Men holdninger og økonomi er ofte begrensende eller
hindrende faktorer.
Vår strategi må derfor være:
1) Å skape forståelse - gjennom informasjon gjennom alle tilgjengelige
kanaler - ved hjelpemateriell - gjennom de kirkelige utdanningsstedene - ved selv å
foregå med et godt eksempel
2) På dette grunnlag å fremskaffe økonomiske midler - til anskaffelse og
utbedring av utstyr
3) Å ha stillinger/personer som er tillagt særlig ansvar - en sentral
koordinator - diakonikonsulentene på bispedømmeplan - kirketjenere som er pålagt ansvar
for teknisk oppfølging - en i menigheten ansatt/frivilllig
Dersom det ikke skulle være mulig å få opprettet særskilte stillinger innen
vår kirke til å følge opp dette arbeidet, er det særdeles viktig at de bestående
stillinger innen diakonien ser dette som et viktig og prioritert felt. Det vil uansett
være viktig for fremtiden at det å tilrettelegge for hørselshemmede ikke forblir et
særtiltak, men er noe som hører med som den største selvfølge.
Email til Kristin Fæhn
TIL TOPPEN AF SIDEN
* * *
Diakonikonsulent Terje Lund:
Utbedring av høreforholdene
i Tunsberg Bispedømmes kirker og forsamlingshus
Email til Terje Lund
INNLEDNING
Tillat meg først å presentere meg selv: Mitt navn er Terje Marvin Lund. Jeg
er diakon og arbeider nå som diakonikonsulent i Tunsberg bispedømme med ansvar for all
diakonal virksomhet i bispedømmet. Det innebærer at også hørselshemning faller
innenfor mitt arbejdsområde
Krkens hovedmål er at budskapet om Jesus Kristus som Frelser og Herre - skal
nå ut til alle som besøker våre kirker, kapell og menighetshus. Det gjøres et
betydelig arbeid med å forberede taler og annen formidling - fra prekestoler,
alterringer, lesepulter, døpefonter og ved bårer. Dessverre skjer det ofte at budskapet
ikke rekker frem til alle tilhørerne, på grunn av for dårlige høreforhold. l en rekke
kirker viser det seg at høytaleranlegg, teleslynger og plassering av mikrofoner ikke er
tilfredsstillende.
TILBAKEBLIKK
l løpet av de siste syv - åtte år har det vært jobbet aktivt med utbedring
av høreforholdene i Tunsberg bispedømmes kirker, kapell og menighetshus.
Vi har i vårt bispedømme hatt en meget ruvende og flott prost som heter Jo
Bolstad, kjent for de fleste av dere. Han er selv hørselshemmet, og har gjennom en
årrekke utført et betydelig arbeid for å bedre høreforholdene i vårt bispedømme, og
landet for øvrig.
Men først da dette problemet nådde 'toppen i kirken", da vår egen
biskop ble hørselshemmet og skjønte hvilket problem dette var, ble arbeidet for alvor
prioritert. Da ble det også bevilget en god del penger for å kunne foreta en
undersøkelse og deretter utbedre forholdene.
Det ble da satt i gang en meget grundig undersøkelse i 12 av våre kirker,
tilfeldig utvalgt. Vi engasjerete et anerkjent firma fra Danmark til å gjøre jobben.
Resultatet av undersøkelsen var meget nedslående, og dermed hadde vi fått et viktig
signal om høreforholdene i våre kirker. All sannsynlighet ville tilsi at det også i de
andre kirkene var mangelfulle høreanlegg.
Fra bispedømmekontoret gikk det ut en spesiell oppfordring til de menighetene
med kirker som kom dårligst ut, og en generelt utfordring til de øvrige.
Så gikk det 4-5 år hvor vi levde med et begrunnet håp om at de lokale
menigheter prioriterte dette arbeidet, og bevilget penger til utbedring.
En del menigheter satset da også aktivt på oppdatehng av høreforholdene, ved
å synliggøre dette arbeidet i langtidsplaner og budsjetter.
Likevel var ikke undertegnede, som har ansvar for det diakonale arbeid i
bispedømmet, fomøyd med at et stort antall kirker og forsamlingshus fortsatt hadde meget
dårlige høreforhold.
EN NY GIV
Saken ble tatt opp i bispedømmets diakoniutvalg, og det ble fattet vedtak om
å foreta en stor og omfattende undersøkelse i samtlige kirker, kapell og menighetshus i
bispedømmet. En egen komite ble nedsatt, bestående av Sigrun Volden, Britt Dahl og Terje
M. lund.
Vi henvendte oss til Hørselshemmedes landsforbund, ved sine fylkes --Og
lokallag. Disse var svært villig til å inngå et samarbejde. Det ble da bestemt at vi
skulle gjennomføre en praktisk bruker/høreundersøkelse av eksisterende høyttaler -og
teleslyngeanlegg i samtlige av bispedømmets kirker, kapell og menighetshus.
Undersøkelsen ble foretatt på "grasrotnivå", ved at representanter
for menighetens ansatte: prest, diakon eller kirketjener, sammen med hørselshemmede,
oppsøkte samtlige av menighetens kirker, kapell og menighetshus. På dette stadium hadde
man ikke tatt inn spesiell teknisk ekspertise, annet enn de hørselshemmede selv, og ved
hjelp av et måleapparat. Dette viste seg å være tilstrekkelig for å få avdekket feil
og mangler.
Det ble sendt ut skjema til samtlige prestekontor. Disse ble fylt ut med en
rekke data som fremkom i undersøkelsen, og oversendt bispedømmekontoret. Målet med
undersøkelsen var selvsagt at høreforholdene rundt i våre forsamlingshus skulle komme
på et akseptabelt nivå.
Noe overraskende var resultatet bedre enn forventet, hvilket betyr at mange
menigheter har prioritert anskaffelse av nye anlegg.
Undersøkelsen avdekket imidlertid også en betydelig mangel på vedlikehold,
og samtidig mangelfull opplæring av personale som betjener anleggene, og der hvor
forholdene ikke var tilfredsstillende, har vi gitt sterk anmodning til kirkevergene om å
ta dette opp som sak i sine respektive fellesråd. Utbeddrigen bør ideelt sett skje i
løpet av ett år.
Gjennom hele denne prosessen har vi hatt en nær og god dialog med kirkevergene
- gjennom informasjon både skriftlig og muntlig. Dermed har også disse hatt muligheten
til å gi positiv og negativ tilbakemelding.
Kirkevergene er etter ny kirkelov i Norge, blitt svært viktige krumtapper når
det gjelder prioritering, planlegging og budsjettering, og menighetsrådene ved
kirkevergene har, som nevnt, fått sterke anmodninger om å budsjettere med innkjøp av
nye anlegg der forholdene krever det, eller oppjustering og vedlikehold av eksisterende
anlegg der dette er tilstrekkelig.
OPPLÆRING AV KIRKELIG PERSONALE
Samtlige kirketjenere og kirkegårdsarbeidere i bispedømmet har vært innkalt
til et dagskurs. Dette kurset hadde en delt målsetting-.
Første del konsentrerte seg om sorgarbeid. Dette har bakgrunn i at denne
tjenestegruppen opplever ofte møte med sørgende i sin hverdag, både i og omkring kirke
og på kirkegård. Mange pårørende søker tilbake til kirkegård for å se til sine
gravsteder. Kirketjenere og kirkegårdsarbeidere er da naturlige og tilgjengelige personer
å søke kontakt med. Vi ønsket derfor å gi disse trygghet og kompetanse på å utføre
den vanskelige oppgave det er å møte mennesker i sorg.
Deretter hadde vi en fyldig avdeling med opplæring i bruk av høreanlegg og
teleslynger, med praktiske øvelser og demonstrasjon av utstyr.
Dessuten haddevi en seksjon med orientering om fysisk tilrettelegging, slik at
våre kirker blir best mulig tilgjengelig og brukervennlige for alle mennesker.
OPPFØLGING OG EVALUERING
Etter et år vil vi be om en skriftlig rapport fra samtlige fellesråd om
rikets tilstand. Vi vil da foreta en evaluering av det arbeidet som er gjort. Målet er at
høreforholdene i samtlige kirker, kapel] og menighetshus skal opp på et akseptabelt
nivå innen år 2000.
SAMTALEFORSTERKERE
Faste installasjoner dekker imidlertid ikke alle behov, og vi har oppfordret
samtlige menighetskontor om å gå til innkjøp av en samtaleforsterker. Denne skal være
disponibel for prest og andre kirkelig tilsatte når de skal ut i samtale med mennesker
som har problem med å høre. Den skal også tilbys til utleie under begravelser og andre
tilstelninger hvor det er behov for slikt utstyr.
INFORMASJONSHEFTE TIL MENIGHETSBLADENE
Skal vi oppnå resultater, er det viktig at folk vet. Bispedømmekontoret har
derfor utgitt et informasjonshefte til bruk for alle som ønsker å vite noe om
hørselshemming, teleslynge, hørestav, mikrofanbruk m.m. lnformasjonsheftet inneholder i
alt 12 artikler og er sendt til alle menighetsbladredaksjoner, med anmodning om å ta inn
artiklene fortløpende, med én artikkel i hvert blad. lnfórmasjonsheftet finnes, foruten
på norsk, også på tysk og engelsk.
TEKSTTELEFON
Det nyeste tiltaket for tilrettelegging av kommunikasjonen mellom kirken og
dens hørselshemmede medlemmer er nylig ~ i verk i Terje av residerende kapellan Eyolf
Berg, som også deltar på denne konferansen. Utenom de særlige døvemenighetene er Terje
den første menighet i Norge som tilbyr slik telefonkontakt for hørselshemmede
Email til Terje Lund
TIL TOPPEN AF SIDEN
Jo Bolstad:
Prest i Den norske kirke gjennom 40 år. Han har selv brukt
høreapparet
siden 1970 og kjenner således saken godt fra innsiden. Bolstad har vært
med i IVSS sitt styre i 6 år og ellers deltatt internasjonalt på feltet,
bl.a. ved flere konferanser. Her hjemme deltok han i sin tid i et
bispemøteoppnevnt utvalg som i 1971 leverte sin innstilling til
bispemøtet i form av en plan for kirkens arbeid blant tunghørte i Norge.
Adresse: Gårdsbakken 27B, 3256 Larvik, Tlf. 33 18 67 35
Terje Lund:
Diakonirådgiver i Tunsberg bispedømme; arbeider bl.a. med
tilrettelegging for hørselshemmede/funksjonshemmede i menighetene.
Sitter i styret for IVSS.
Adresse: Tunsberg bispedømmekontor, Boks 1253 Trudvang, 3105 Tønsberg
Tlf. 33 35 43 00 Email: terje.m.lund@kirken.no
Kristin Fæhn:
Diakonikonsulent i Kirkerådet for Den norske kirke.
Arbeider der bl.a.
med tilrettelegging for hørselshemmede/funksjonshemmede i menighetene.
Sitter i styret for IVSS.
Adresse: Kirkerådet, Boks 5913 Majorstua, 0308 Oslo
Tlf. 22 93 27 50 Email kristin.fehn@kirken.no
Hørselshemmedes landsforbund (HLF): Lilleakervn.31a 0283 Oslo Tlf. 22 51 04 00
Internett: www.hlf.no
Kirkerådet, Boks 5913 Majorstua 0308 Oslo Den norske kirkes hjemmeside på
Internett: www.kirken.no
Norges Døveforbund, Sven Bruns g 7 0130 Oslo Tlf. 22 11 17 75 www.norges-doveforbund.no
