Jeg trenger ikke mikrofon …

Jeg snakker så høyt og tydelig at alle hører meg

Av Eyolf Berg, prest i Den nordisk-katolske Kirke og sekretær i IVSS Churchear

Overskriften er en kjent situasjon, og jeg møter i stor grad meg selv i døren når jeg tar opp problemet. Jeg reagerte i årevis selv på samme måten når jeg ble tilbudt mikrofon i kirker og på bedehus. Og der det var faste mikrofoner, skjøv jeg dem gjerne så langt vekk som mulig, for jeg opplevde dem hemmende. Fra Skaperens side er jeg utstyrt med en stemme som nok er minst like kraftig som de flestes. I tillegg har jeg alltid vært språklig bevisst på å snakke tydelig og klart, og mange gamle på alders- og sykehjem satte stor pris på når jeg kom innom, for jeg klarte i stor grad å ”trenge gjennom lydmuren” – trodde jeg.

Det skulle en 7 år gammel jente til for å få meg til å forstå hvor feil jeg tok, og hvor mye jeg i årevis hadde fratatt en stor del av de menneskene jeg hadde snakket til i borti 20 år – en sterkt hørselshemmet jente som satt i en kirke og strigråt i en klassekamerats begravelse, fordi kirketjeneren mente det ikke hadde noen hensikt å skru på teleslyngeanlegget – og dermed heller ikke gjorde det. Presten hadde riktignok en kraftig, god stemme, men ikke ett ord nådde fram til jenta, hadde det ikke vært for faren som satt ved siden av og etter beste evne prøvde å tolke til et nokså stotrende tegn til tale – og kokte av sinne over kirketjenerens uforstand og vrangvilje.

Jeg snakker fremdeles så høyt og tydelig at alle normalthørende hører meg, selv på bakerste benk i en relativt stor kirke. Men ikke alle som sitter i den kirken, er normalthørende. En overraskende stor del av forsamlingen er det ikke. Det er faktisk mitt ansvar at det jeg har å si, når fram, også til dem.

En stor del av menighetens hørselshemmede har kun en lettere hørselshemming. Den plager dem lite i dagliglivet, annet enn at de noen ganger må be folk gjenta det som blir sagt, særlig hvis det er flere som snakker i munnen på hverandre. Disse bruker ikke høreapparat og har god nytte av et høytaleranlegg, vel å merke hvis dette er fagmessig riktig montert og innstilt. Et feilmontert høytaleranlegg kan mange ganger gjøre galt verre. Men med mindre de sitter på de aller fremste benkene i kirken (og hvor mange av gudstjeneste- eller møtedeltakerne er det som setter seg der – frivillig?), får de ikke med seg hva jeg sier ved alter eller på prekestol dersom jeg ikke bruker mikrofonen. Denne gruppen hørselshemmede er lett å overse, fordi de er usynlige all den tid de ikke bruker høreapparater.

Straks hørselstapet blir stort nok til at den hørselshemmede trenger høreapparat, blir det også mer synlig. Fremdeles er det noen av dem som kan være hjulpet med et godt og fagmessig montert og innstilt høytaleranlegg, men de aller fleste høreapparatbrukere faller utenfor uansett hvor godt og veljustert høytaleranlegget er. Min stemmekraft og evne til å snakke tydelig hjelper dem ikke i det hele tatt. I bestefall oppfatter de vokalene. Konsonantene blir helt borte for dem. Disse trenger helt andre hjelpemidler, og da snakker vi først og fremst om teleslynger.[1] En teleslynge er – litt forenklet sagt – en liten radiosender med begrenset rekkevidde. Sender og senderantenne monteres i kirke- eller forsamlingslokalet, og i høreapparatet finnes det en mottaker som fanger opp signalene og omdanner dem til lyd tilpasset brukerens hørselstap.

I de fleste av Den norske kirkes kirkebygg finnes det i dag teleslyngeanlegg. I menighetshus, bedehus og kirkehus utenom Den norske kirke er situasjonen dessverre en helt annen, til tross for at kravene om universell tilgjengelighet også omfatter tilgjengelighet for hørselshemmede. Alt for ofte blir nettopp teleslyngeanlegget salderingsposten, trass i at vi neppe snakker om mer enn mellom 20.000 og 30.000 (norske) kroner for et anlegg som fullt ut vil tilfredsstille kravene om universal tilgjengelighet.

Vi snakker med andre ord om en svært liten kostnad. Men det hjelper ikke at anlegget er på plass hvis det ikke brukes, og her snakker vi om et ansvar som påligger både prest/taler og kirketjener/vaktmester. Et ubrukt teleslyngeanlegg er intet mindre enn et overgrep mot de hørselshemmede som kommer og forventer å bli inkludert i det som skjer, på like fot med de normalthørende. Dersom anlegget ikke er slått på, må prest/taler kreve at det slås på, for hvordan skal noen kunne tro, hvis de ikke kan høre det som forkynnes? – for å bruke en lett omskrivning av Paulus. Og dersom en prest/taler hevder at han/hun ikke har behov for mikrofon, har man som arrangør ganske enkelt ikke lov til å godta et slikt overgrep mot de hørselshemmede tilstedeværende.

Og anlegget må vedlikeholdes – jevnlig og forebyggende. At høyttaler- og teleslyngeanlegg ikke fungerer, er ikke en holdbar unnskyldning. Ved jevnlig kontroll vil bortimot 90 % av feil ved slike anlegg kunne avsløres og utbedres før de setter anlegget ut av drift.

Den Internasjonale for Sjelesorg blant Hørselshemmede 2018, i Kraków i Polen, hadde temaet ”Bare én sau?” Temaet satte søkelyset på hvorfor hørselshemmede trekker seg bort fra fellesskapet i menigheten, hva som kan gjøres for å forhindre at de blir borte, og hva som skal til for å hente dem tilbake.

Når vi i dag snakker om hørselshemmede, snakker vi ikke om eldre mennesker som går til gudstjenester og møter ”av gammel vane”. Det vi tidligere kalte alderstunghørthet, er i dag et fenomen vi møter blant mennesker helt ned i 30-årsalderen. Dette henger sammen med det generelt økende støynivået i samfunnet, men ikke minst med det høye støynivået på musikken i ungdomskulturen, både på konserter og i form av portable musikkanlegg med ørepropper, slik vi ser på gaten, på busser og nesten over alt rundt oss. De hørselsskadene som tidligere kom etter et langt yrkesliv, kommer nå nesten før yrkeskarrieren er påbegynt. Dette er ressurssterke mennesker som ikke er takknemlige for ”smuler fra de hørendes bord”, men som krever sin selvsagte rett til å bli inkludert i det som skjer. I tillegg kommer alle de som er hørselshemmet fra fødsel av, genetisk eller av andre grunner, eller som får svekket hørselen av sykdom eller skader. I vår tid har også disse en helt annen selvbevissthet enn de hadde for få årtier siden. Finner vi dem i menighetene våre? Eller er de kommet bort? Hva må gjøres for å finne dem igjen og lede dem tilbake til fellesskapet? Den ene sauen er dessverre ikke bare én!

For å vende tilbake til Paulus, så sier han jo: ” Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner?” (Rom 10,14) Kanskje Paulus burde ha sagt: ”… hvordan kan de høre uten at noen forkynner slik at det er mulig å høre hva som blir sagt?” Jo, jeg trenger så visst mikrofon! Jeg trenger så visst både høytalere og teleslynge, og hvis jeg med denne artikkelen kan klare å vekke den samme bevisstheten hos i det minste én prestekollega, har jeg kanskje gjort bot for noen av alle de overgrepene jeg selv begikk mot mine hørselshemmede tilhørere alle de årene jeg selv påsto at jeg ikke trengte mikrofon.

[1] Det finnes også andre teknologier, som f.eks. infrarøde og FM-anlegg, men erfaringsmessig er den tradisjonelle teleslyngen fortsatt den påliteligste, mest anvendbare og letteste å vedlikeholde. De andre teknologiene er i en helt annen grad leveranddøravhengige, og det er ikke uten videre kompatibilitet mellom de ulike høreapparatleverandørenes systemer.